Benjamin Hallerud

I en hektisk hverdag er det fort gjort å bli negativ.. Negativitet er noe jeg egentlig missliker sterkt, like vel ender man fort opp som negativ.

Nagativiteten sprer seg veldig, og den ender kanskje opp med å skade deg selv, mer enn hva den skader andre. Jeg synes det er utrolig viktig  finne ting i hverdan som tar bort negativiteten og henter frem det positive ved livet, og dagen. Noe som gir meg utrolig mye positivitet er Lene Kongsvik, og Kongsvik Ungdomskole som går mandager, kl 22 på TVNorge. Rett og slett fantastisk, de fleste av dere har nok allerde sett denne serien, om noen ikke har det.. Se den!

Jeg har laget to kort, hvor på det ene det står Positiv og på det andre Engasjert, med bilde av Åsa og Wenche. Disse kortene kan jeg ta frem, og kjenne litt på de to følelsene. På samme måte som negativitet bringer frem mer negativitet. Fungerer positivitet på samme måt.

Med en positiv holding, kan du vel mestre det meste?

Hva er det som gjør deg positiv?

Jeg sitter her å lurer faktisk litt om inspirasjonen til å skrive kommer tilbake...?

Jeg har egentlig alltid skrevet veldig mye. Nå har det vært en voldsom stillhet her inne, og har jo nesten ingen leser, uten at det egentlig gjør noe. Jeg har alltid skrevet for min egen del. For en liten tid tilbake kjente jeg at skrivingen kom tilbake, så fremover vil det nok bli litt mer regelmissig skriving her.

Så mye for den insiprasjonen gitt!

Det er akkurat hva jeg føler meg nå; knusktørr.

Eller hvertfall litt tørr, det er ikke på grunn av det blir kaldt og at huden tørker ut. Tvert i mot, jeg har en god krem! Jeg tenker mer i de lengere linjer at dag etter dag går, også henger jeg liksom ikke helt med.

Regner med at de fleste kan kjenne seg igjen i akkurat det, på høsten er det som regel alltid mye å gjøre for de fleste. Det er eksamen, busy dager på jobb, mye forbredelser..Oslo er hvertfall alltid busy på høsten og det mørke været trykker litt ned på stemmningen for de fleste.

Hva gjør du for å ta tak i deg selv, gripe tiden du akkurat er i, og faktisk leve?

Dette er ikke ment som ett smådeprimert innlegg, men mer som en takevekker for hva som faktisk får en til å stoppe litt opp, og hente hodet som står litt lengere nede i gaten. Jeg bruker musikk veldig mye i livet, noe de fleste gjør. Jeg ser også til stadighet, at ved å gjøre ting som å stryke, lage mat og vaske får meg til å tenke så det knaker, og forhåpentligvis henter meg litt tilbake. Vanligvis går jeg å tenker veldig mye, hele tiden faktisk. Tenker, tenker og tenker, på alt mulig rart . Jeg snakker også utrolig mye med meg selv, noe som kan ha både positive og negative sider. Det har også hendt at jeg plutselig kan gå å snakke med meg selv, når jeg er ute å går... Ikke alltid like heldig. Folk for tro hva de vil.

Ja, dette var jo helt i mot sin egen hensikt... Ender selvfølgelig opp med å tenke enda mer, enn hva jeg gjorde før jeg startet. Bra Benjamin bra!

Virkelig omfattende og tørt var dette gitt, gi meg en flaske vin også kommer jeg sterke tilbake.

Det er ikke alltid at dagene på jobben går som ønsket og at det liksom er noe å gjøre hele tiden, som regel er det litt tregt på søndager. Etter alt av arbeidsoppgaver er gjort, vasket og vasket.. Lest noen aviser.. Stirret ut i luften, ja da å det rett og slett til.. Litt sprell!

Helgen som var, har vært en utrolig deilig helg!

I dag var vi nødt til å ta farvel med en høyt elsket dame. Du kom inn i mitt liv på din egen feiring av ditt jubileum, selv om det er ikke er mange år siden, har du virkelig satt dine spor i mitt liv. Det er med vondt hjerte jeg srkiver at du ikke lenger er med oss, og at jeg ikke lenger kan komme å besøke deg. Det er med tungt hjerte jeg ikka kan klemme deg, eller gå med dine hjemmestrikkede ulsokker. Det er med tungt hjerte jeg ikke lenger kan komme inn døren etter en kveldstur i hardt vær ved havet, og se dine øyne lyse opp av glede for at jeg er i orden og ikke tatt av vinden.

Er det virkelig noe jeg kommer til å savne er det dette, klemmene jeg fikk, de gangene jeg møtte blikket ditt over strikketøyet. Jeg vet med meg selv at du er på ett sted hvor du finner ro, tillhørighet, takknemmelighet og fred. Du vil aldri forsvinne helt fra oss, din historie vil alltid leve videre i oss som var rundt deg, din lærdom vil bli vår og som vi vil gi videre til våre barn.